ADHD og vennskap

Dette er en personlig oppfatning jeg har og ingen tommelfinger-regel eller noe.

Som liten var jeg alltid en outsider. Bl aldri mobbet eller noe, men trakk meg unna og følte meg annerledes enn de andre. Jeg hadde et par nære venninner, me. Jeg klarte ikke følge med i det sosiale og valgte da heller å sitte på sidelinjen og se på. Var god på å hoppe strikk og slengtau, men var dårlig til p følge med i gymtimene på slåball, kanonball og sånne ting. Løp fort over korte strekninger om det ikke var prestasjonspress. H order jeg forteller dette? Jo fordi selv om jeg ikke er sånn i like stor grad nå, så henger følelsen i. Føler meg fortsatt annerledes, og på mange måter er jeg nok det. Ramler ut av samtaler og utagerer ofte om jeg har spist feil, eller det bare bobler over fordi jeg har tatt meg sammen for lenge for ikke å være slitsom. Og nettopp den følelsen av å være slitsom sitter hardt i. Den gjør at jeg ikke vil bry andre, plage andre, gi de pause. Som dominoeffekt gjør jo dette igjen at jeg er dårlig til å ta kontakt med folk!! Det gjelder både venner og familie. De vet jo hvordan jeg er, og adhd er ikke ukjent i min omgangskrets, siden mange av de har det. Like barn leker best sies det. Så dette er jo kun i min egen samvittighet og at jeg er fullstendig klar over at jeg er en dårlig venn når det gjelder å ringe eller tekste for å spørre h ordna det går, eller ønske en god dag. Er ikke det at jeg ikke jeg ikke VIL gjøre det, er bare det at innen jeg skal gjøre det så er dagen borte! Rekker ikke å si det før jeg må vente til neste dag, og neste dag og slik går no dagan.

Så har vi da rake motsetningen av meg, nemlig en av mine bestiser. Hun er den som alltid tar kontakt. Alltid ordner i stand til sosiale sammenkomster, drar meg med på alt. Hun og har adhd, men hun har i motsetning til meg taklet sine greier med å være sosial. Noen med erfaringer som kan komme med noen innspill?

#adhd #venner #vennskap #friends #sosialt

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar